Birkebeinerrittet med 100% fokus

Målsettingen for årets Birkebeinerritt ble for min del allerede fastlagt for 1 år siden - revansje i forhold til min hardeste konkurrent gjennom flere år og klasseseier!
Helt siden starten av juli med tilhørende ferieavvikling har fokuset vært rettet mot BB-rittet. Juli ble treningsmessig således benyttet til å bygge et solid grunnlag, hvor økt kjørestyrke på flatene ble prioritert. Tilbake fra ferie i august startet oppkjøringen til toppformen som skulle bidra til oppnåelse av målsettingen for BB-rittet. Under Kongerittet for drøye 2 uker siden registrerte jeg at toppformen var nært det optimale, og jeg begynte å frykte at jeg ikke skulle klare å opprettholde formen lenge nok. Dette bidro til at jeg var særdeles bevisst på å ikke trene for mye eller for hardt. Dog er det alltid behov for å opprettholde innslag av intensiv trening for å unngå at kroppen "slokner".

Forrige helg deltok både Anders og jeg i regionmesterskapet i terreng rundbane som ble arrangert på Gåsbu ved Hamar. Rittrasèen var ikke altfor teknisk, men hadde mye sugende underlag og motbakker som bidro til at vi fikk en knalløkt med hensyn til ytterligere spissing av formen.

På veg mot 2. plass i menn, senior - RM terreng rundbane

Kort video fra en teknisk del av løypa

Onsdag trente jeg bakkeintervaller, og jeg fikk da positive svar da jeg forbedret bestetiden min med 4 sek på et segment hvor jeg kjørte et maksdrag på racer i fjor på samme tid. Forskjellen var at jeg nå benyttet offroad med knastedekk :-)

Jeg stilte slik sett på startstreken lørdag med en konkret plan, hvor innsatsen i bakkene var sentral:
1. Kjøre hardt til Skramstad for å strekke feltet maksimalt, og i beste fall få meg noen ryttere
2. Splitte gruppa på veg mot rosinbakken
3. Angripe fra rosinbakken og komme alene til mål

Opp til Skramstad fikk jeg med meg min omtalte rival Jan Olav Beitmyren, men også Harald Kristoffer Hansen. Vi samarbeidet bra, men jeg merket tidlig at Harald ikke hadde samme kjørestyrke som Jan Olav og meg. Den største utfordringen i planen min var at vi tok igjen grupper av ryttere som startet i puljen 5 min foran oss. Disse utgjorde en reell trussel da de bidro med kjørestyrke i lett terreng, mens de sinket oss i stigningene.

Opp Kvarstadsæterlia økte jeg bevisst tempoet, og da jeg så en stor gruppe ca 300 meter foran oss i avslutningen av bakken var valget innlysende ettersom Harald slet med tempoet. Jeg støtet meg opp slik at jeg tok igjen gruppen akkurat før bakketoppen med det resultat at Harald ble kjørende alene uten mulighet til å få hjelp. Frem mot Rosinbakken gikk det relativt sakte inntil Jan Olav og jeg ble enige om styre farten selv for å unngå at noen fra vår klasse kom bakfra.
Da vi tok av mot Rosinbakken satte jeg meg i front for å sikre høyest mulig tempo uten å pådra meg syre. Like oppi bakken var det ytterligere en stor gruppe av ryttere, og jeg fulgte planen med å sykle  helt på grensen av hva beina tålte. På første avsats i bakken kastet jeg et blikk bakover for å sjekke status, og jeg likte det jeg så - avstanden var ca 50 meter. Nå var det bare å fortsette kjøret helt opp til Storåsen for å sikre størst mulig avstand.

På veg mot Elgåsen med en stor gruppe bak 

Passeringstidene på Storåsen viste at jeg hadde et forsprang på ganske nøyaktig 1 minutt. I tillegg viser passeringstidene på rytterne i M45 at Jan Olav passerte Storåsen sammen med over 20 ryttere (5 min dårligere tid enn Jan Olav) !

"Toget" med Jan Olav i grønn/svart lengst mot høyre

Kort fortalt bidro dette til at dette "toget" av ryttere hjalp Jan Olav vesentlig i de relativt lette partiene fra Storåsen og til mål. Snittfarten min var 41 km/t på dette strekket, men det holdt ikke helt inn for min del. Etter ca 2 km på Sjøsætervegen tittet jeg meg bakover, og som fryktet kom det en gruppe ryttere cirka 100 meter bak meg. Sjansen for at Jan Olav satt der var relativt stor, og jeg gravde så dypt jeg kunne for å holde dem på avstand. Inn mot Birkebeinerstadion så jeg ingen da jeg så meg bakover, og jeg begynte for alvor å få troen på at jeg kunne holde unna. Like før jeg gikk inn i nedkjøringen mot Ballettbakken tittet jeg meg bakover, og der kom en horde av ryttere fra intet - anført av Jan Olav.

Fokus fokus tenkte jeg, dette blir et spurtoppgjør hvor den teknisk beste og/eller sterkeste rytteren vinner!

Ingen overilte valg som i fjor da jeg veltet i den venstre asfaltsvingen før Ballettbakken.
Jan Olav formelig føk forbi meg i nevnte sving på innersiden, og jakten på bakhjulet startet.
Neste høyresving kjørte Jan Olav forrykende, men jeg beholdt fatningen og unngikk å kjøre over evne. Resultatet ble en luke på ca 20 meter, som jeg tettet på veg ned Ballettbakken. Han med dempegaffel og jeg med stiv gaffel. I bunnen satte jeg mitt livs sving og kunne kjørt forbi på innern, men valgte å holde meg bak inntil hoppbakken var passert og den korte sprintbakken kom. Her slo jeg til, men Jan Olav sperret meg! I et uoppmerksomt øyeblikk smatt jeg forbi ham på innersiden like før venstresvingen og nedfarten på sti i skogen. Jeg hadde kontroll, men visste at det var nok et kritisk punkt når vi skulle opp mot stadion ettersom han satt på hjulet mitt og hadde mindre luftmotstand i inngangen til siste bakke. Jeg klinket til det siste jeg hadde av krefter, og ettersom jeg syklet med wattkrank kunne jeg i ettertid avlese over 900 watt på Garmin ;-) Jan Olav kom helt opp på siden av meg, men ettersom han hadde yttersving og tydelig var stokk stiv kom han ikke forbi. Jeg økte hastigheten inn på gresset, og derfra og inn til mål formelig kontrollerte jeg ledelsen. Fokuset var å unngå velt samt å ikke slippe han til på innersiden av svingene.

Revansje og seier er et faktum!

For en lettelse, og for en revansje! Jeg tror jeg var mer glad og lettet etter denne målgangen enn jeg var i 2010 og 2011 da jeg kjørte solo "først over fjellet".

Takk til mine sponsorer !

Jan Olav er fryktelig god på denne avslutningen, men jeg har også blitt mye bedre i svinger pga målrettet trening. I tillegg var jeg nå også i toppform og mer kjøresterk enn noen gang, og dette bidro til at jeg kom seirende ut av duellen - herlig følelse!

Gode kamerater, men også erkerivaler

Både Jan Olav og jeg er skjønt enig i at den nye startordningen, innført for få uker siden, ikke er gunstig for oss. For det første blir vi fratatt muligheten til å kjempe med de beste over fjellet, men det verste er at de vi tar igjen med 5 minutter blander seg inn kampen om klasseseier. Dette gjelder følgelig også M40 og yngre klasser som starter enda senere, men her står jo kampen om klasseseier mellom de som sykler i eliteklassen. Generelt mener jeg at rytterne hadde vært best tjent med at de raskeste rytterne uavhengig av klasse hadde startet først (kl 0700) slik som det gjennomføres både i Grenserittet og Cykelvasan. Dette innebefatter også at eliteklassen starter først.
Dette sikrer både bedre flyt i trasèen samt mindre farlige situasjoner ved at de raskeste rytterne er først i trasèen og således ikke tar igjen mange ryttere.

Anders nr 3 i regionmesterskapet i terreng rundbane forrige helg

Anders hadde i år startpulje 8, men han hadde også fjorårets erfaring fra Birkebeinerrittet med seg med tanke på disponering av kreftene. Etter å ha vært med på å styre farten i puljen klokket han i mål på tiden 3 timer og 10 minutter, og var med rette fornøyd. Jeg var både rørt, stolt og imponert :-)

Fremover nå blir det for min del fokus på jobb (budsjettarbeid i kommunen) og lystbetonte stiturer hvor intensjonen er å holde treningen i gang fram mot at grunntreningsperioden starter med tanke på neste sesong, men også sikre overskudd og motivasjon til å gjøre treningsarbeidet i vinter.

God høst!


Kjell