Birkebeinerrittet 2014 - nesten som planlagt

Årets deltakelse i Birkebeinerrittet  er over, og jeg "slikker mine sår" etter å ha fremstått som den "veltepettern".
Før start kl 0700 var jeg usedvanlig spent på kroppen etter en litt kranglete mage torsdag til fredag, men jeg satte min lit til at ringer drink ville sikre meg nok næring fram mot start.
Været var forøvrig upåklagelig, overskytet og 12-13 grader såvidt tidlig på en lørdags morgen lovet meget bra for ferden fra Rena til Lillehammer.

Ut fra start satte Geir Treseng Lien fart helt til vi kom opp på vegen til Skramstad. Derfra var det flere som tok ansvar, og tempoet var moderat. Det var således et relativt stort felt samlet, og jeg kjente allerede ut fra start at beina var tålig bra. I den siste lange stigningen på asfalt før gruspartiet begynner løftet jeg på rompa, og satte inn et ekstra gir. Dette bidro til å strekke feltet umiddelbart!
Da det flatet ut var vi en gruppe på 6-7 ryttere, hvor jeg spesielt savnet Geir Lien med sin kjørestyrke som tydelig ikke helt hadde dagen. Uansett var vi en begrenset gruppe ned Djuposet, som bidro til at vi unngikk den verste posisjonskampen for å komme først inn i terrengpartiet hvor det erfaringsvis sprekker opp. Ut fra terrenget ble det etterhvert en 4-manns gruppe bestående av Rune Høydal, Jan Olav Beitmyren, Sveinung Olsen (eks-svigersønn til kona) og undertegnede. Vi samarbeidet greit, men gruppa bak (8 ryttere) anført av Geir T Lien var ikke langt bak, og vi ble til slutt innkjørt på Kvarstad.
Frem til Rosinbakken var det stort sett lurekjøring, hvor ingen fikk komme løs. Geir T Lien prøvde seg tidlig i inngangen til Rosinbakken med et rykk uten at det ble noen stor luke til feltet. Farten var ikke all verden, og jeg bestemte meg for å øke tempoet i håp om å få med meg de sterkeste rytterne.
Midt i bakken hadde jeg 40-50 meter, som jeg holdt opp til toppen før jeg ventet inn en gruppe på 4 ryttere. Ikke overraskende var det noen kjente fjes å se - Jan Olav og Sveinung i tillegg til en av mine konkurrenter i M50 (Geir Dahlen) og en tredje rytter i M45 (Leif T Eriksen). Tilnærmet perfekt for min del da det var 3 ryttere i M45, som skulle kjempe om seieren i avslutningen. Gruppa vår jobbet godt sammen opp til Storåsen, og vi opparbeidet oss en ledelse på 35 sek på 6 ryttere.
Nede på Sjøsetervegen var ledelsen på ca 200 m, og dette bidro til at farten ble satt opp. Trolig ville ikke de 3 i M45 ha opp Rune Høydahl, som er særdeles god i avslutningen fra Ballettbakken og inn ;-)
Dette utnyttet jeg i noe grad da jeg ville spare litt av trøkket til avslutningen og en evt spurt i forhold til "Først over fjellet". Det satt forøvrig kun 1 rytter i M50 (Frode Kolstad) i gruppen bak, og ned mot Djuposet registrerte jeg at han kjørte for sakte i forhold til avslutningen (dette er taktikk og tanker som rører seg i hodet underveis).
Ned asfaltbakken mot Ballettbakken fikk jeg kamp av Geir Dahlen i forhold til posisjonering, og dette bidro til at jeg gikk på en skikkelig "cowboy-smell". I min iver etter å komme foran ham, med fare for at det skulle bli luke til Jan Olav Beitmyren ned Ballettbakken, ender jeg opp med yttersving i 180 graders asfaltsving mot venstre i litt for stor fart (våt asfalt i svingen). Bakhjulet slipper brått og kontant, og jeg er "ute av dansen". Hadde jeg i forkant reflektert over at Ballettbakken var såvidt bredt planert, hadde jeg aldri gjort dette. Utfordringen var at Geir hadde større utveksling enn meg nedover, og jeg vurderte det vanskelig å komme forbi ham etter svingen før inngangen til Ballettbakken.
Etter å ha kommet meg opp (full av adrenalin) kommer jeg over kulen, og registrerer at Beitmyren ikke er å se i nedre del av bakken mens Sveinung Olsen og Geir Dahlen er i ferd med å kjøre inn i undergangen. Jeg kjører villmann, setter en ok sving og banker på opp mot og ned stipartiet mot hallene.
I nedre del av stien setter jeg en perfekt sving, og vips er jeg forbi både Sveinung og Geir samtidig som jeg fortsatt gir alt.
Så skjer det som aldri burde skjedd, og som ikke kan forklares med annet en "tunnelsyn" og adrenalin.
Ved inngangen til nedkjøringen mot stadion, før 180 grader venstre og deretter 180 grader høyre mot mål, ser jeg Jan Olav 40 m foran meg i ferd med å sette første sving. På en eller annen måte fikk jeg det for meg at jeg kunne ta Jan Olav igjen med en god sving, og bra trøkk i avslutningen.
Svingen går greit (nesten), men før svingen er ferdig reiser jeg meg opp å aksellererer. Bakhjulet slipper og dagens 2. fall er et faktum. Sveinung og Geir passerer meg, og klasseseieren er i ferd med å glippe :x(
Det formelig "bobler" i hodet, og i et desperat forsøk på å ta igjen Geir kutter jeg siste høyre sving og går på tryne for 3. gang - snakk om å føle seg både tåpelig og mislykket der og da ;-)
Jeg registrerer speaker nevne noe om at Karlsen må ha fått i seg noe rart på matstasjonen, hehe - jeg er flau over egen dømmeevne i en stresset situasjon, men trøster meg med at det forhåpentligvis også kan skje de beste. Jeg ga ihvertfall alt for trøya, sponsorene og meg selv!
Målet var å utfordre Jan Olav Beitmyren om tittelen "Først over fjellet", og bidro åpenbart til de siste to fallene. Her er det ihvertfall grunnlag for læring - til tross for at man er 50 år :o)

Ikke helt fornøyd, men kanskje mest flau....

Jan Olav var uansett den rytteren som bidro mest totalt sett, og slik sett en verdig vinner av tittelen "Først over fjellet". Jeg er også meget tilfreds med at Sveinung Olsen omsider lykkes etter å ha vært blant de 5-6 beste i klassen sin de siste årene - gratulerer med 2. plass i M45! Alle er forøvrig behørlig gratulert, og jeg bøyer meg i "hatten" for overmakten denne dagen - jeg var rett og slett ikke god nok i det avgjørende øyeblikket, og er i skrivende stund fornøyd med 2. plassen i klassen.

Jeg vil ellers benytte anledningen til å takke mine personlige sponsorer - Hardrocx, Spiuk, Diadora, Hagen sport, Squeezy,  2XU og Memira for uvurderlig støtte med funksjonelt utstyr og produkter, som bidrar til at jeg kun trenger å fokusere på trening og prestasjoner. Utover dette må jeg også rette en stor takk til mine gode støttespillere Øivind Lindahl og Rune Buer Johansen, som alltid stiller opp med sine bidrag når behovet er tilstede. Familien er heller ikke glemt, og takkes kontinuerlig :o)

Til sist vil jeg takke min gamle studie- og kamerat Arnt Nyborg og hans kone Hilde, som alltid hjelper meg med langing av Cola på Elgåsen.

Sønnen vårå Anders deltok også i år for første gang, og med start i pulje 5 kjørte han inn på den sterke tiden 3.14 :-)

Fremover vil jeg fokusere på stisykling i forhold til trening. Mitt siste store mål for sessongen er gjennomført, og gårdagens opplevelse har gitt meg ny motivasjon til å holde treningen i gang og forhåpentlig forbedre både form og taktikk.

DERE SER MEG IGJEN UNDER NESTE ÅRS BIRKEBEINERRITT !

Høsthilsen fra meg

Kjell